- For deg som lurer på hvor sjelen din har tatt veien.

http://www.sntp.net/behaviorism/skinner.htm

«Barndommen og døden er de to ting som spiller størst rolle for meg. Det som ligger mellom dem er skyld. Som barn er man uskyldig, og når man skal til å dø, er man uskyldig. I voksen alder, i vår aktive periode, steller vi med ting, vi er opptatt med å gjøre ting, med å handle, med kjøpmannskap og aker. Vi glemmer alt hva det kommer an på; vi glemmer at vi lever på en planet som nu langsomt kjølner og stivner. Vi glemmer ilden under oss og dødskulden over oss. Vi glemmer at vi er. Bare når vi er barn og bare når vi venter døden, har vi uskyld. Bare da husker vi at vi kom inn i denne merkelige verden uten å vite noe om den, og vi forlater den samme verden uten å ha forstått noe av den. Også generaler, statsministere og direktører blir barn igjen, når de skal til å dø. Da husker de alt de måtte glemme for å bli hva de ble. De blir på ny uskyldige, og man kan elske dem igjen. Man kan elske dem fordi de atter er fylt av det store spørsmål.»   Jens Bjørneboe

Ta og les!

Studentene kveles av snillisme og politisk korrekthet. Gi dem mer å lese! Begynn med Anthony T. Kronman.

av Bernt Hagtvet

Problemet ved norske universiteter i dag er ikke studentene, men professorer som ikke våger å utfordre dem, ikke sjelden fordi det å ta studentene på alvor er for tidkrevende. Det er sannheten i et system som i sin helhet er langt slappere enn det vi kunne ha fått med et mer generøst driftsbudsjett og en mer intellektuelt ambisiøs kultur. Norske universiteter er senket i en lammende frykt for å støte studenter fra seg med krav.

Nå som den orwelliansk døpte «kvalitetsreformen» har knyttet penger til studenttall, vil vi snart se perversjonene komme: Vi får strykefrie universiteter og et populistisk jag etter studenter uansett kvalifikasjoner, en parallell til SVs eksamens- og leksefrie skole. Vi kan ikke annet enn gratulere partiet med den praktfulle øvelsen i nasjonalt harakiri. La oss se litt ut over Norge, for eksempel til USA.

Anthony T. Kronman er professor i jus og filosofi ved Yale Law School. Han er en klassisk sekstiåtter. Som student var han aktiv i SDS, «Students for a Democratic Society», den fremste studentorganisasjonen på amerikansk venstreside på 1960-tallet. Den gang var han virkelig «i berøring med historien», som han sier det. Kronman sluttet på college for å bo i kollektiv på Chicagos nordside. Der gikk han fra hus til hus for å organisere arbeiderklasse-hvite. Målet var å skape en regnbuekoalisjon av fattige for et verdigere liv.

Etter syv måneder kunne Kronman ikke se tilbake på store resultater. En mislykket husleiestreik og en demonstrasjon foran kontoret til den lokale bystyrerepresentant var det hele. Men han angret aldri sin politiske aktivisme. Unge Kronman var på utkikk etter mening med tilværelsen. Han har ikke forlatt sitt syn på politikken som det sentrale felt for samfunnsendring. Men han har fått en klarere forståelse for at høyere utdanning kan gi menneskene rom for søken etter – tør vi si det? – livets mening.

I sitt yrkesliv har Anthony T. Kronman fulgt denne grunnvisjon. Han står i dag i spissen for et eget førsteårs-program ved Yale College, «Directed Studies in the Humanities». Der leser studentene klassiske verker i den vestlige tradisjon innen historie, politikk, litteratur og filosofi. I original, naturligvis. Et dannelsesforsøk med bredt nedslag som har tiltrukket seg store studentgrupper. Jeg mener vi bør lære av slike forsøk her. Det er ingen grunn til at ikke norske universiteter skal strekke seg etter det beste.

Kronman har aldri endret sitt grunnsyn på høyere utdannelse: at universitetene er noe mer enn institusjoner for utdannelse til profesjoner eller yrker. Universitetene er også noe mer enn formidlingsinstanser av kunnskap fra en generasjon til neste. Universitetene må i dag mer enn noen gang tidligere også søke å fylle sin klassiske oppgave: å utfordre studentene til å reflektere over spørsmålet hva livet skal brukes til, «a life worth living».

Dette er den klassiske sokratiske idé: det uutforskede eller det ureflekterte liv er ikke verdt å leve. I sin lavmælte brannfakkel Education’s End: Why Our Colleges and Universities Have Given Up on the Meaning of Life (Yale University Press, 2007) gir Kronman sitt bidrag til den urgamle debatten. Hans erfaringer går rett inn i den norske dannelsesdebatten. Nå som vi etter hvert begynner å diskutere universitetenes innhold, er det grunn til å lytte til ham.

I sin lange periode som universitetslærer og jus-dekan har Anthony Kronman sett eksistensielle spørsmål mer og mer bli trengt ut av collegenes pensa. Han ser to grunner til at den frie søken etter livsmening i universitetenes oppdragelsesansvar er blitt marginalisert. Begge grunner henger sammen med en dyptgående krise for humaniora.

Den ene grunnen finner han i spredningen av forskningsidealet innen de humanistiske fag. Dette idealets hegemoniske tyngde på universitetene har bidratt til at eksistensielle spørsmål og brede idéspørsmål mer og mer er blitt sett på som luksusproblemer og professorene som har drøftet dem som umoderne. Karriereveiene innen humaniora er blitt knyttet til dette forskningsidealet, som i sin essens er hentet fra naturvitenskapene. Men for Kronman er humaniora privilegert ved at disse fagene alltid må våge å si at noe er mer verdifullt enn noe annet. Både naturvitenskapene og samfunnsvitenskapene viker tilbake for dette, naturfagene av åpenbare grunner, samfunnsvitenskapene fordi de søker å bli vitenskapelige. Denne søken etter vitenskapelig respektabilitet gir samfunnsvitenskapene et objektivisert preg som forlener dem med mer prestisje enn de gamle humanvitenskaper. Den skjevhet i prestisje og betydning dette har medført avspeiles også i vår del av verden i bevilgninger og tyngde.

I de humanistiske disipliner er kravene personlige: Det er ikke nok å lære seg at Platon har et annet rettferdighetsideal enn John Stuart Mill. Du må gjøre opp med deg selv hvilket du kan innestå for. Eller du bør i alle fall utfordres til å ta stilling. Slik er humanistiske disipliner alltid mer direkte eksistensielle enn sine nabofag.

Ved siden av forskningsidealet er den andre årsaken til svekkelsen av livsspørsmålenes legitimitet innen høyere utdannelse mer politiske motesvingninger. Det Kronman har i tankene er den klamme hånd av politisk korrekthet som har lagt seg som en varmepute over de amerikanske campuser etter studentaktivismen på 1960- og 70-tallet. (Vi er naturligvis langt fra fri for dette her hjemme.)

Politisk korrekthet er samlebetegnelsen på en hel tenkemåte, ja nesten en livsholdning. Dels henter denne tilnærming sin begrunnelse i en vulgærmarxisme. Dels kommer svekkelsen av overgripende erkjennelsesfremstøt innen humaniora fra den multikulturalismen som er blitt den rådende tankeformen i vestlige industrisamfunn de siste tredve årene.

Innen akademia har kombinasjonen av disse to idéelementer – forskningsidealet og den politiske korrektheten – styrket en overfladisk nytte- og profesjonstenkning, og kvalt mye av den intellektuelle temperatur og radikale frihet som må være collegets nerve. Inntil nå har kombinasjonen av disse to mentale grunnposisjoner også bidratt til å svekke de klassiske liberal arts-idealene, det amerikanske undergraduate-collegets fremste pedagogiske kjennetegn. Konsekvensen har vært intoleranse overfor ideer som ikke faller innenfor en snever ramme av det til enhver tid godtatte og konvensjonelle. En annen måte å si det på er intellektuell forflating og øredøvende forutsigbarhet.

Klart det er fint at vi i dag vet mer om opprinnelsen til de homeriske dikt, sier Kronman. Eller rekkefølgen av Platons dialoger, innholdet i Augustins andakter eller nøyaktighetene i Gibbons’ sitater. Eller for den saks skyld hva Benjamin Franklin foretok seg mens han var utsending i Paris. Men prisen som betales for denne i og for seg verdifulle innsikt er høy: humanioras tilbaketrekning fra de store livsspørsmål. Fra allmenne ideer til spesialisert utforskning av mer tekniske og underordnede spørsmål.

Mer presist beror den politiske korrekthets styrke innen akademia på en spørsmålsløs aksept av en mistankens arroganse. Den kjenner vi så godt fra arven etter sekstiåtterne: det synet på verdier og idealer at de er reduserbare til sosiale interesser med materiell-politisk rot. Rasjonaliseringer. Ideologi. Intet annet enn avspeilinger av «noe annet»: egennytte forkledt som allmenninteresser. En tenkemåte som en gang var et kraftfullt våpen i hendene på radikale studenter for å avkle makten dens garnityrer, har i dag forfalt til et slapt mentalt korsett. Brukt av annenhånds ånder og klakører fremstår politisk korrekthet i dag som en alt-forklarende automat-respons, en lun havn hvor alle kan legge seg til hvile med bibehold av illusjon av innsikt og åndelighet. Tenkning uten tårer, så å si. Patentradikalisme.

Det sies ofte at hver tidsalder lever med sine «selvsagte forutsetninger»: uuttalte tankespor og premisser som styrer vår utvelgelse av problemer og våre oppfatninger av hva som er meningsbærende. Politisk korrekthet med verdirelativisering i sentrum. Andre oppfatninger enn de gjengse defineres ut som gammeldagse og usosiologiske – det er vår tids selvsagte, ofte ubevisste forutsetninger. Slik tro på vitenskap, fornuft og tillit til menneskeåndens uendelige forbedringspotensial var det under Opplysningstiden på 1700-tallet.

Så hva tilbyr Kronman i sitt første dannelses-år ved Yale? Han deler pensum inn i tre deler, a) litteratur, b) historie og politikk og c) filosofi. Om høsten leses under seksjon a) Homers Iliaden og Odysseen, Aiskhylos’ Orestien, Sofokles’ Ødipus-skuespill, Vergils Aeneiden, Ovids Metamorfoser, utdrag fra den hebraiske bibel og Det nye testamente og Dantes Guddommelige komedie. Under seksjon II, historie og politikk, leses Herodots historie, Thukydides’ Peloponneserkrigen, Aristoteles’ Politikk i utdrag, Livius om Romas fremvekst, Polybius’ statsrettslære og studier av det romerske imperium, Tacitus om imperiet, Augustin om Gudsstaten (utdrag) og Dante om monarkiet, pluss et sekundærverk om konflikten kirke/stat 1050-1300.

Under den filosofiske bolk leses fire Platon-dialoger, inklusive «Staten», alle i sin helhet, fra Aristoteles’ utdrag fra den nikomakeiske etikken, politikken og metafysikken, Sextus Empiricus om pyrrhonismen, Epiktets lærebok om livets kunst (nå nettopp gjenutgitt på klingende nynorsk på Samlaget) og Augustin om den frie vilje.

Om våren gjennomgår studentene innen litteraturfeltet Petrarca, sonettene hos Shakespeare (utdrag) og Kong Lear, Cervantes’ Don Quijote, Miltons Paradise Lost, William Blakes sanger, utvalgte dikt av Wordsworth, Goethes Faust, del I, Madame Bovary av Flaubert, Dostojevskijs Brødrene Karamasov og Eliots Det golde landet. Innen politikk-feltet leses om våren Fyrsten av Machiavelli, Luther om kristen frihet, Leviathan av Hobbes (utdrag), Lockes annen avhandling om styresmakten, Rousseau om samfunnskontrakten og utdrag fra andre deler av forfatterskapet, Burke om den franske revolusjon, The Federalist Papers av Hamilton, Jay og Madison i utdrag, Tocqueville om demokratiet i Amerika, John Stuart Mill om friheten, Emersons «Self-Reliance», Marx om den tyske ideologi, jødespørsmålet og det kommunistiske manifest, Nietzsche om bruk og misbruk av historien, samt deler av Hannah Arendts magistrale Origins of Totalitarianism fra 1951.

Filosofi-seksjonen om våren omhandler tekster av Descartes (meditasjoner), Leibniz, Berkeleys tre dialoger, Humes Enquiry Concerning Human Understanding og Treatise of Human Nature, Kants Kritikk av den rene fornuft og Grundlegung (utdrag), John Stuart Mill om utilitarisme, Kierkegaards Frygt og Bæven, Nietzsche om moralens opprinnelse og Wittgenstein om visshet.

Vi kan ha fruktbare diskusjoner om hva som burde være med her. Å diskutere det 20. århundres politikk uten for eksempel å lese Lenin, Mao eller Hitler, reiser naturligvis problemer. Innen filosofifeltet burde tenkere som Berlin, Russell og Rawls være med, Orwell i litteraturlisten.

Men dette er et sidespor. Viktigst er at dette studieprogrammet tar studentene eksistensielt på alvor. Det fordrer samtaler med professorene, kollokvier og gode bibliotekressurser (som vi knapt har i Norge i dag). Og ro, ikke strassburgergjess-opplegg der studentene behandles som gåselever-produserende ender med tvangsfôring og samlebåndsuniformisme som pedagogisk prinsipp. At vi ikke får noe studentopprør i dag kan bare skyldes at norske studenter er beskyttet av sin egen uvitenhet om hva et godt universitet er.

Vi bør også være så pass ærlige at vi innser at Norge i dag antagelig har for få virkelig gode professorer som kan bære et slikt opplegg. Det må samarbeid til over faggrensene. Og bevisst satsing på en slik refleksjonsbolk som fakultetenes stolthet og flaggskip.

Man kunne tenke seg fakultetsvise tiltak av denne type. Våre humanistiske og samfunnsvitenskapelige fakulteter underviser naturligvis i mye av det Kronman foreslår, men det er enhetene og formålet som er så spennende. Jeg vil utfordre de humanistiske fakulteter ved alle våre universiteter og høyskoler til å ta opp hansken fra denne tankegang og lage et slikt tilbud. Det er ingenting i veien for at SV-fakultetene, medfak og mat-nat. kan gjøre det samme innen sine felter.

Enhver som våger å komme med undervurderende banaliteter om såkalt «elitisme» overfor norske studenter inviteres til mitt auditorium. Hver torsdag klokken 14.15 hver vår stiller nærmere 200 studenter til et av de mest krevende kurs på Blindern. De har ikke kommet med et ymt om et mer enn dobbelt så stort pensum som vanligvis kreves. Spør studentene direkte. De vil gi svar. Der norske studenter møtes med alvor, svarer de med alvor. Det er snillismen som dreper dem.

Livet er det mest kostbare vi har og ungdommens nysgjerrighet vår viktigste pedagogiske ressurs. Selv ikke en «kvalitetsreform» har lyktes i å kvele deres erkjennelsesiver helt. Den store utfordring nå er å gjenoppdage mer av universitetenes historiske oppgave: å være meningsdrøftende arenaer, møteplasser for felles samtaler om hva mennesket og menneskelighet er.

I dagens globaliserte verden av tiltagende fundamentalisme og politisk-religiøs trosvisshet er slike spørsmål mer aktuelle og politisk påtrengende enn før. Vi bør tenke gjennom hvordan slike programmer som det Anthony T. Kronman står for kan tilbys flest mulig av våre studenter. Tenk igjen om universitetene i Tromsø, Trondheim, Bergen, Stavanger og Agder kunne gå i bresjen for bachelor-programmer sydd etter denne lesten. Da vil de virkelig kunne forsvare sine universitetsnavn.

Bernt Hagtvet er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Fagkritikk i fritt fall

Fagkritikk vil nok aldri bli pensum, men vil den kommende kvalitetsreformen gjøre den mer synlig?

KRITISK RØST. – Problemet er ikke mangel på fagkritikk, men at den ikke manifesterer seg, sier professor Arild Linneberg.

Arild Linneberg, professor i litteraturvitenskap, er kjent for å ha meninger om mye. Da vi spurte om han hadde noen tanker om fagkritikk han ville dele med oss, nølte han ikke. Likevel vil han ikke bli utpekt som talsmann for en systemkritikk. Dette mener han studentene selv må finne ut av.
– Jeg har et prinsipp om ikke å klage på studentene. På gymnaset hadde jeg en lærer som gjorde nettopp det, men selv kunne han ingenting, sier professoren og trekker litt på det før han utbryter:
– Studentene bør selv ta ansvar for sin egen dannelse. Mer vil han ikke si om det. Fagkritikkens grunnlag er han derimot mer interessert i å snakke om.

Kritikk uten brodd
Professor Linneberg savner en aktiv og synlig fagkritikk, men understreker samtidig at det finnes fagkritisk aktivitet ved universitetet. Ett eksempel er en hovedfagsoppgave i litteraturvitenskap som ble levert i fjor. I den ble litteraturvitenskapen som fag kritisert, samtidig fremholdt den fagets mange ubrukte muligheter. Et annet eksempel er Rosso og deres publikasjon, Brodd.
– Dette er bra virksomhet, selv om jeg er uenig i mye av innholdet. Blant annet synes jeg begrepsbruken blir litt for tradisjonell, sier Linneberg, før han legger til:
– Problemet er ikke mangel på fagkritikk, men at den ikke manifesterer seg. Det diskuteres nok mye i kantinen og andre steder, men hvor blir denne kritikken av? Linneberg mener mange tar det faglige innhold for gitt. Slik må det ikke være. Det skal være lov å stille spørsmål.
– En foreleser jeg hadde på 70-tallet opplevde store protester mot omtrent alt han sa. Ti år senere var alt annerledes. Da han kom inn i auditoriet og sa «god dag», skrev studentene det ned. Omtrent slik føles det fremdeles. Litteraturprofessoren mener dette handler om noe mer enn å stille forberedt til forelesning og stille spørsmål til det som blir sagt. Det er ikke noe likhetstegn mellom det å ikke stille forberedt og det å være useriøs. Han er likevel kritisk til deler av den organiserte faglige evalueringen.
– Studentene kan ikke evaluere et fag uten å være forberedt. Et minimum må være at de har kjennskap til det faglige innholdet. Imidlertid er det ofte de faglig svakeste som klager mest.

Systemkritiker
Som student på 70-tallet var Linneberg selv del av et aktivt fagkritisk miljø, som drev egen undervisning og bidro til faglig fornyelse.
– Vi kalte oss Fagkritisk Forum, og et år var jeg også formann. Vi brakte inn nye elementer i fagene og etablerte egne undervisningstilbud alle de årene jeg studerte. Eksempelvis eksisterte ikke medievitenskap som fag den gangen, men vi drev med det. Ved å hente inn eksterne lærekrefter bidro vi, slik sett, til et mykt studentopprør. Mange av dem som drev slik fagkritikk er i dag også ansatt ved universitetene. Studentene bør slik ta tak og alliere seg med progressive lærekrefter. I dag har Linneberg en litt annen innflytelse, men bidrar fortsatt til faglig fornyelse. Som eksempel nevner han et nytt fagområde i spenningsfeltet mellom juss og litteratur.

Kvalitet uten innhold
Kvalitetsreformen ser professor Linneberg frem til med blandede følelser.
– Det positive med reformen er oppløsningen av fagenhetene og dét resulterende større tverrfaglige samarbeidet, samt gode nye studietilbud – faktisk. Det negative er det instrumentelle preget denne reformen har fått. Det viktigste virker å være å få flest mulig gjennom studiene på kortest mulig tid. Men hva studentene skal gjøre etterpå er myndighetene mindre opptatt av. Dette er imidlertid ikke et ukjent fenomen. Over hele den vestlige verden ser vi et nytt intellektuelt proletariat vokse fram. Dette gir også muligheter på sikt med tanke på samfunnsforandringer. De humanistiske fagene mener han derimot er sterkt undervurdert i kvalitetsreformens prosess.
– Humanistiske fag tar tid. Årevis. Dette er modningsfag som krever fordypning og de kan ikke behandles instrumentelt, utbryter han oppgitt. Professoren er heller ikke optimistisk med hensyn til fagkritikkens kår under den kommende kvalitetsreformen.
– Kvalitetsreformen kan komme til å kneble kreativiteten og anledningen til selvstendig fordypning hos den enkelte student. Dette er en del av systemets iboende faenskap. Det er ikke nødvendigvis hensikten fra toppen, men slik blir det. Det er nesten en form for det den svenske poeten Göran Sonnevi kaller «strukturell fascisme» – en udemokratisk overstyring ovenfra, gjennomsyret av instrumentalitet. Denne instrumentaliteten vil bare bli forsterket av kvalitetsreformen.
– Hvordan kan denne utviklingen motarbeides?
– Det finnes komponenter i de humanistiske fag som har en avlastende funksjon. Ta for eksempel det å beskjeftige seg med kunst. For å si det med Oscar Wildes ord: dette er fullstendig unyttig og forgjeves virksomhet – instrumentelt sett. Nettopp derfor er det nyttig og viktig som kritikk av den instrumentelle fornuft.

Masseuniversitetets grep
Det er et faktum at studentene selv har tatt lite del i den faglige utformingen av de nye bachelor-gradene. Det skorter både på invitasjon fra faglig ledelse, og på aktiv deltagelse fra studentenes side. Linneberg etterlyser et mer deltakende demokrati.
– Universitetet er blitt stadig mindre demokratisk, og fremstår nærmest som et skinndemokrati. Jeg skjønner ikke hvorfor vi finner oss i det. Mulighet for fri tenkning blir strukturelt motarbeidet og resultatet er at den instrumentelle fornuft besetter seg. Professor Linneberg er likevel ikke enig i beskrivelser om at masseuniversitetet har skyld i kneblingen av fagkritikken.
– Masseuniversitetet som bevegelse er en utvikling som har pågått lenge, helt fra 60- tallet da arbeiderklassen trengte seg inn, så selv er jeg også en del av den. Da jeg var student på 70-tallet, og del av et sterkt fagkritisk miljø, hadde de fleste bakgrunn fra andre lag enn de tradisjonelt akademiske. Vi var første generasjons studerende og følte vi hadde mye å bevise.
– Siden dagens studenter ofte er andre generasjons studenter er vel kanskje ikke «kampviljen» tilsvarende tilstede lenger?
– Nei, kanskje ikke.

Tekst: Rolf Eldevik
Foto: Åsta Ytre

Follow the link below:
http://vodpod.com/watch/3332998-8-minutes-in-john-6

  Fyret på Hidsneset en fin dag i august. 

  
  Fin utsikt mot Gjerdsvika.  

  
  På Hidsneset er det visstnok fint å lyse etter krabbe, men ikke i
  solskinn.  

 
  Selv om det ble lite i stampen så får man alltids opplevelser.
  Kvelden viste seg fra sin beste side. 

Hentet fra Jens Bjørneboes «Samlede Dikt»

Vi har et poppel-digert juletre
imellem bordene på vår kafè,
så vi kan nesten sitte skjult i skyggen
og vende jule-travle gjester ryggen.
(Skjønt det er oss de er kommet for å se!)

Det si’r iallfall Ole Kubbenuten,
den sky p0et, og skotter olmt mot ruten -
desemberblek, men rødmusset i blikket:
«Vi burde ha betaling for å drikke!
De gjør en skammelig forretning med oss,
for populas’en kommer for å se oss,
Motbydelig generer denne èm oss!
Vi burde ha betaling for å drikke
vår bitre drikk som skuebrød for demos!»

Så ser han dypt bebreidende på glasset:
«Hva var det nå han sa, han der y Gasset?»
Men det er glemt for Ole Kubbenuten,
og enda engang myser han mot ruten
og ser at nu i dag til en forandring
er borgerhæren stedt på vintervandring.
Som beduiner gjennem ørkensanden,
slik stolprer de i dype vintersneen
og kjøper små presenter til hinannen.

En dag i året tenker de på andre,
og derfor må de ideligen vandre,
mens vi kan strekke bena i kafeèn
og hvile under granens glade glitter.
Nu er det jul, nu er det vi som sitter!

Men synet er poeten usympatisk.
Han sier majestetisk og emphatisk:
«Der har vært jul og nyttår mange ganger
siden den dag, da man gav meg presenter.»

Men Kubbenuten griper seg jo i det, -
for stunden krever sorgløst munter tale!
- og blygt bestemmer han seg til å si det:
«…skjønt det er godt å vite: Når de løper,
fra disk til disk, da er det oss de kjøper!»
Så la han brillene i futteralet.

Men denne tanke skjenker liten trøst -
og Ole sier derfor trist og sturen:
«Se nå i vår, i sommer og i høst
satt jeg og skrev på julelitt’ratuen;
jeg ammet folkesjelen ved min lyre.
Hva gir man så oss diktere for det?!
Jo, drammene er dårlige og dyre,
og verdens lønn er bildet i avisen,
og populas’en kommer for å se!
mens vi blir uttærte og hungersmale.
At ingen gir oss julegratiale
har vi som driver åndsliv har i landet
uendelig og bittert måttet sanne!

Se bare på den stygge, fete grisen
som stirrer på meg fra sitt hjørnebord
med munnen full av stek og fleskesvor
fra sin ulykkelige, stekte bror!

Han er nok av de mange int’resserte
som har sett bildet mitt i » Verdens Gang «,
i » Aftenposten » og i » Morgenbladet «,
i » Dagbla’ » og det derre illustrerte
som fot’graferte møtet vårt på Grand!»
Og stemmen myknet noe mens han sa det.

På Oles ansikt lå en vårlett rødme
av ryets hemmelige, lyse sødme.
Men kongelig og streng som en seraf
så han på mannen med fornyet anke,
forhøyet blodtrykk og med nedsatt tanke:
«Nå vil han sikkert ha min autograf!
Han stirrer på meg ganske hemningsløst!»

Så snudde vi oss alle sammen bøst
mot offeret for Oles enetale.
Vi ville smadret ham med våre blikke.
men stusset alle, for vi så ham ikke,
skjønt vi bemødet oss – og så og så.
Da løftet Ole brillefutteralet
og pekte med caesarisk vrede på -
det store speil i enden av lokalet.

Han er jo ganske nærsynt uten brille…
Men da han fattet dette simple trick
som verden hadde spilt ham, ble han stille.
Med blikket vendt fra stedets klientell
bestilte han av kelner med et nikk
- en dobbelt julegave til seg selv.

Skrevet av Jens Bjørneboe

I.

Det første bud er ganske lett
De som er flest, har alltid rett.

II.

Tenk alltid på hva folk vil si.
Og ta den sterkestes parti.

III.

Og tviler du, så hold deg taus
til du ser hvem som får applaus.

IV.

Tenk nøye ut hva du bør mene.
Det kan bli dyrt å stå alene.

V.

Følg ingen altfor høye krav.
Men si, hva du har fordel av.

VI.

Si alle hva de gjerne hører.
Gå stille gjennom alle dører.
(For sannhet bringer sorg og nød, mens daglig løgn gir daglig brød.)

VII.

Gå aldri oppreist. Snik deg frem.
Og gjør deg varm i alle hjem.

VIII.

Husk: Ingen mann kan roses nok.
Slik bygger man en venneflokk.
(Og i et brødre-paradis har du din beste livspolis.)

IX.

Av sladder husker du hvert ord
til bruk i neste sjefskontor.
(Men ingen taktfull sjel forteller et ord til den som rytktet gjelder!)

X.

Hvis siste bud blir respektert,
da er din fremtid garantert!
Følg dristig med i kamp mot troll, – men vis fornuftig måtehold!
Skrid tappert frem i livets strid, – èn time forut for din tid.